Vertsfamilie!

Torsdag satt jeg og snakket med venninnen min Tiril (som skal på utveksling til USA) i mobilen og jeg tenkte jeg skulle gjøre litt multitasking og sjekke mailen samtidig. Jeg stirret på innboksen og ordet "Vertsfamilie." Glemte i noen øyeblikk at noen snakket i den andre enden, og så tror jeg at jeg utbrøt noe... ja. Da gjenstod det bare å åpne denne mailen da, men det tok sin tid og jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro. Men jeg gjorde jo det til slutt, og de nydelige ordene "Da ha du fått vertsfamilie" danset over skjermen (vel, for meg danset de i alle fall.)


Jeg hadde det litt travelt og fikk bare sett litt på informasjonen om dem før jeg måtte dra, og hele tiden mens jeg var borte kunne jeg ikke tenke på annet enn det jeg hadde fått lest om dem.


Nå ja, da jeg kom meg hjem, fikk jeg lest et brev fra dem til meg, sett bilder av dem og litt av huset. Og de virker som noen herlige mennesker! Jeg gleder meg, og nå virker jo alt sammen enda mer realistisk!


Familien bor i La Zubia, Granada og består av foreldrene María Carmen og Antonio og døtrene Esther (19) og Patricia (snart 17). Esther vil jeg nok ikke se så mye til; hun skal studere i England mens jeg bor hos dem. Patricia er like gammel som meg, noe jeg synes er veldig gøy. Jeg er nemlig fem år eldre enn broren min og over ti år eldre enn søsteren min, så det blir fint å ha en vertssøster på min alder! 


Familien har mye til felles for meg, ser jeg. De alle liker å lese (hehe) og jeg tror både Esther og Patricia har svømt, noe jeg har elsket siden jeg var liten. Begge har spilt volleyball; jeg synes også det er gøy, men har ingen ferdigheter (å skryte av) innenfor sporten, bare for å nevne dét.


Dessuten ble jeg betrygget av at familen kan engelsk godt (det sto i alle fall at døtrene snakker engelsk flytende og brevet som var skrevet av vertsmor var på engelsk), så det skulle ikke bli vanskelig for meg å kommunisere. Jeg er jo der for å lære spansk, men ble likevel litt lettet.


Jeg sendte dem en e-mail i går og sjekker innboksen min i ett sett.






---
75 dager igjen

Ikke eksamen!

I dag ble man veldig glad for ikke å komme opp i muntlig eksamen. Prøvde å la være å virke for blid da jeg sammen med noen andre forlot skolen (og en seks stykker som hadde kommet opp i matte) for å kjøpe soft-is. Der ble man sittende i to-tre timer. Ikke noe fornuftig ble gjort.


Dette betyr altså fri inntil fredag da skolen skal på tur (forhåpentligvis er det bare jeg som så for meg denne setningen bokstavelig... skolen på tur)! Deretter blir det helg og så overnattingstur. Så, er det sommerferie! Juhu!

Kom forresten over en veldig fin sang av Florence + The Machine:

---
79 dager igjen

83 dager

Om 83 dager tar jeg flyet fra Trondheim, klokka 06:10. 45 minutter senere lander jeg på Gardermoen hvor jeg har litt under to timer på meg til å sette meg på flyet til Hamburg. Omtrent klokka halv elleve lander jeg altså i Tyskland og i løpet av kort tid skal jeg befinne meg på et fly som går til Madrid. Og i Madrid blir det orientation camp i fire dager, før jeg skal ta tog til vertsfamilien min. 


Et (nokså) fremmed språk møter meg, fremmede folk, et fremmed sted og en fremmed skole. Men selv mine nærmeste venner har jo én gang vært fremmede. Jeg grugleder meg, samtidig som jeg føler at jeg tenker for lite på at jeg faktisk skal være borte i ti måneder, og ikke minst at jeg skal være borte i et annet land, i en annen kultur, i en annen familie og... Hjelp.


Alt ble plutselig så mye mer realistisk nå som jeg har fått avreiseinformasjon!

Hva kommer jeg til å savne mest med Norge, mon tro?

Og hva kommer jeg til å savne med Spania, 

når den tid kommer?